Grini fangeleir og Grinimuseet
Staten eksproprierte på 1930-tallet begge Ilaplassene for å bygge et nytt kvinnefengsel, kalt Grini, selv om fengslet ikke lå på gården Grinis grunn. Navnet kom trolig fra "Grini hjem for voksne kvinner som hadde stelt sig galt" på gården Grini i Vestre Bærum. Fengselet ble påbegynt i 1938, og fengselsbygningen i mur sto praktisk talt ferdig i 1940, men var ennå ikke tatt i bruk.
Allerede i april 1940, etter motstandskampene i Norge var over, brukte tyskerne Grini som interneringsleir for norske offisersfanger. Otto Ruge, en av offiserene, satt alene i direktørboligen fra juni til oktober 1940, da han ble deportert til Tyskland. Otto Ruge var kommanderende general og ledet de norske styrkene da tyskerne invaderte Norge i 1940. Han overlevde fangenskapet i Tyskland.
Fra sommeren 1940 til våren 1941 brukte tyskerne stedet som forlegning for egne soldater før Gestapo, de tyske politistyrkene, overtok. Leiren fikk da navnet Polizeihäftlingslager Grini. Fra da av ble leiren brukt som fengsel for nordmenn som motarbeidet okkupasjonsmakten.
Fangene hadde det relativt fritt den første tiden. Forfatteren Johan Borgen forteller i sin bok "Dager på Grini" blant annet om te-gjengen som fikk være med på tur til Østernvann, og om at de hadde gode muligheter for å motta besøk og pakker utenifra. Det fortelles at de mannlige fangene fikk være med fangevoktere ut for å plukke sopp ved Østernvann. Fangene mente det var best å spre seg for å øke sannsynligheten for å finne noe. Dette godtok fangevokterne. Men fangene hadde sendt beskjed til koner og kjærester om at de skulle på tur, og de fikk god tid til å møte hverandre. På vei hjem til fangeleiren bar fangene på krukker med litt sopp på toppen og pakker med god næringsrik mat under.
For de fleste fangene ble oppholdet snart en stor psykisk belastning. Usikkerheten om hva tyskerne ville gjøre med dem var stor. I 1942 kom arresterte båtflyktninger til Grini fra Vestlandet. 18 av dem ble skutt på Trandum. En av båtflyktningene, Sigurd Evensmo, slapp fri til jul året etter. Han skrev da romanen Englandsfarere, basert på egne opplevelser. Senere ble boka filmet. Evensmo overlevde krigen og døde i 1978.
Enkelte lysere sider ved oppholdet i fangeleiren har også vært beskrevet. Professor Francis Bull sa at han ikke ville vært oppholdet på 1155 dager på Grini foruten. Det hadde gitt han innsyn i menneskesjelen han ellers ikke ville fått.
Samholdet var godt, og de mange kunnskapsrike fangene holdt blant annet foredrag for hverandre.
Den første tiden var det ikke flere fanger enn at de kunne innkvarteres i fengselsbygningen, men så steg fangetallet utpå våren 1942 til over 1000. Etter at områdene rundt den opprinnelige fengselsbygningen var ryddet for skog, ble det reist en brakkeleir med over 30 brakker for innkvartering, verksteder, sykesaler, osv. På det meste kunne det være 500 fanger i hver brakke, 50 på hvert rom!
Til tross for store fangetransporter til Tyskland, særlig i 1943 da ca. 2000 ble sendt, steg fangetallet meget raskt, særlig høsten 1942 og i 1944, og leiren ble helt overfylt. Toppbelegget var på ca. 5400 fanger, hvorav ca. 600 kvinner.
Da brakkene ble tatt i bruk, fikk de kvinnelige fangene halve fengselsbygningen, der det var kvinnelige fengselsvoktere. Den andre halvdelen ble til en lukket celleavdeling, med kallenavnet "Haft" etter det tyske ordet for fengsel, verhaftung.
I den første tiden satt det omtrent bare politiske fanger på Grini, men etter hvert kom det inn mange som var arrestert for kriminelle handlinger og prostituerte. Her satt vitenskapsfolk, idrettsfolk, politikere, kunstnere, kirkeledere og grenseloser. Det satt mange ledende politikere og kulturpersonligheter i leiren, og de kontakter som ble knyttet der, fikk betydning for den senere politiske utviklingen i Norge. Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli, idrettsmannen Birger Ruud, forfatteren Johan Borgen og professor Francis Bull (nevnt ovenfor) var blant fangene.
Til sammen satt nesten 20 000 personer på Grini i krigsårene, hvorav 2000 var kvinner. Flertallet var nordmenn, men også atten andre nasjoner var representert. Mange polakker, sovjetere og franskmenn satt på Grini.
Foruten vaktkompaniene som besto av politisoldater, hadde tyskerne et forholdsvis fåtallig administrasjonspersonale. Den indre administrasjon av leiren ble stort sett utført av de norske fangene som var beskjeftiget i forskjellige verksteder, med leirarbeid og i et betydelig jordbruk. Kostholdet varierte sterkt, og var til tider helt utilstrekkelig. Dårligst var det høsten 1942. Senere ble det noe bedre, men mange fanger led av mangelsykdommer på grunn av ensidig og utilstrekkelig kost. Behandlingen av fangene varierte også en del. Særlig sommeren og høsten 1943 var en vanskelig tid med brutal og vilkårlig behandling. Verst var kanskje de jevnlige oppropene til Tysklandstransport − til konsentrasjonsleirene med tortur, sult og kanskje gasskammeret.
"Fallskjermen" var en spesialcelle for døds- og tukthusdømte fanger. Se bildet ovenfor. Fangene ventet på transport til Tyskland, noe som normalt fant sted innen to måneder etter ankomsten til Grini. Cella ble også brukt til avsoning av disiplinærstraffer og til enkelte fanger som satt på Grini uten dom. Da "Fallskjermen" ble nedlagt, ble den overlatt til kvinneavdelingen. De mannlige fangene som satt der, ble overført til "Haft" i fengselsbygningen. Senere, etter krigen var slutt, ble "Fallskjermen" brukt som treningsrom for de innsatte på Ila landsfengsel.
Mange grinifanger arbeidet i såkalte utekommandoer både i og utenfor Bærum. De arbeidet blant annet på gårder, i steinbrudd og på veianlegg. Dette utearbeidet gjorde det mulig å få kontakt med omverdenen. Mange fanger fikk stukket til seg matpakker og andre ting når vaktene ikke var oppmerksomme.
I forbindelse med utearbeid fortelles det at viktige beskjeder kunne utveksles med omverdenen ved å benytte en gammel eik ved Ankerveien og Fossumsmia.
Fangene kunne også dra langt av sted på utekommandoer. Noen ble sendt til Bardufoss og Kvænangsfjellet i Nord-Norge. I 1945 var 1364 av 6208 fanger totalt på Grini, på utekommandoer.
786 Grini-fanger døde under krigen, de fleste etter at de var sendt til Tyskland.
I 1946 kom boka "Norsk fangeleksikon Grinifangene", der det er en oversikt over alle man kjenner til som satt på Grini i løpet av okkupasjonsårene.
Kommandanten ved krigens slutt, Alfred Zeidler, ble under rettsoppgjøret dømt til livsvarig fengsel.
Etter frigjøringen ble Grini overtatt av fengselsvesenet og fikk navnet Ilebu landssvikerleir. Leiren ble brukt til landssvikerfanger frem til 1951. I 1945 var det 3440 fanger på Ilebu.
I 2019 holdt Ila fengsel og forvaringsanstalt til i bygningen.
Det er laget flere videoer som kan anbefales, blant andre video 1, video 2, video 3, og video 4 om Grini fangeleir.
Mer om Grinimuseet
Grinimuseet er en del av Akershus største gruppering av museer: MiA-Museene i Akershus. Museet åpnet den 8. mai 1996, og målsettingen er å formidle hvordan livet var i Grini fangeleir under andre verdenskrig.
På et av bildene øverst på denne siden er den gamle og den nye museumsbygningen vist. Den gamle museumsbygningen, det røde huset til venstre på bildet, ble bygget i 1939 for direktøren ved det planlagte kvinnefengslet. Museet overtok mange gjenstander som var innlevert til Forsvarsmuseet, og gjenstander som var stilt ut på Akershus festning i forbindelse med
50-årsdagen for overfallet på Norge 9. april 1940. Museet overtok blant annet modelldukkene av to grinifanger og en figur som forestilte fangevokteren Kuntze. Den nye museumsbygningen, den gule bygningen vi ser på bildet, er en gammel brakke fra Grini fangeleir som i en periode har stått på Kadettangen.
I 2021 fikk museet et engangstilskudd på 1 million kroner fra staten, og dette skulle brukes til ferdigstilling av museets faste utstilling, samt bygging av et flerbruksareal. Samme år ble driftstilskuddet fra Bærum kommune økt fra 100 000 kroner til 250 000 kroner.
Det nye Grinimuseet ble offisielt åpnet 15. november 2021 av kulturminister Anette Trettebergstuen.
I 2023 fikk museet tildelt 1,5 millioner kroner i varige økte driftsmidler.
I dag (2024) er Grinimuseet en del av MiA - Museene i Akershus. MiA er, ifølge MiAs hjemmeside, et konsolidert museum med en samling av 20 museer, 30 besøkssteder og flere kompetansesentere. Disse utgjør Akershus fylkes største kulturinstitusjon.
Museets eldre historie er grundig beskrevet i artikkelen:
Blom, Fredrik. (2007). Grinimuseet − ettertankens monument. Asker og Bærum historielags skrifter nr. 47.
Kilder:
Espeland, Gard. (2002). Neste stopp Eiksmarka. Eiksmarka vel 1950–2000. Vellet
Christensen. Trygve. (1999). Bærumsmarka før og nå – med området Kolsås – Dælivann. Eget forlag
Christensen. Trygve. (1995). Bærum og krigen 1940–1945. Bærum bibliotek.
Wikipedia (Om Grini fangeleir)
Bærumskart
Per Otto Borgen: Asker og Bærum leksikon (2006)
Budstikka 15. november 2021
Budstikka 11. desember 2020
Budstikka 9. september 2023
Etter at freden kom 8. mai 1945, ble fangeleiren tatt i bruk som fengsel for landssvikere og omdøpt til Ilebu fengsel. Den russiske fangen Alexey Zaitzow utsmykket i perioden 1947 til 1948 fengslets kapell. Utsmykkingen har lengsel som motiv og består av smijernsarbeider og store relieffer skåret i murte flater med potetskrellere.
Kilde: Bærum bibliotek
Lommetørklær, sommerkjoler og halstørklær ble klippet opp og gjort om til presanger og Grini-minner. Som oftest ble tingene gjemt i madrassen, inntil det ble mulig å få smuglet dem ut av leiren. Kilde: Nasjonalbiblioteket
I fritiden om kveldene ble det som regel til at man satt "hjemme" og hygget seg med for eksempel foredrag eller forbudte kortspill. Bildet viser flere kjente personer fra den siste vinteren på Grini. Blant annet er han som sitter helt til venstre direktør Eugen Westblad, forhenværende riksmeklingsmann. Stående i bakgrunnen ser vi fylkesmann Gabrielsen. Kilde: Nasjonalbiblioteket
Fra jordrydningsarbeidet på Nedre gård (Nordli). Der ble det gravet og gravet, men hensikten og nytten kunne ofte være vanskelig å oppdage. Kilde: Nasjonalbiblioteket
